Slekta til Signe Tonette Bjørnhus
1 1840 kjem oldefar til Signe Tonette, Iver Pedersen med familie flyttande
frå Sør-Fron til ein plass i Ystgården i Sparbu. Seinare i 1840 kjøpte dei
Bjørnhus (nedre) i Båbua og flytta dit og tok namnet Bjørnhus. Sonen
Peder Bjørnhus overtok gården, men flytta til Steinkjer pa grunn av konkurs. Peder vart gift med Serianna Hansdatter Hegle f. 1827. Dei fekk tre barn: Iver Andreas, f. 1848, døde 1 år gml. Iver Andreas, nr. 2. f. 1850.
Anne Elisabeth, f. 1864.
Iver Andreas gifta seg 11. febr. 1875 med Elene Kristiansen. Dei fekk 4 barn, Signe Tonette, f 07.05.1875, Peter Kristian, f. 19.12.1877, Aslaug Emelie, f, 31.12.1880. Hilda Kristine, f. 13.06.1883. Iver var jekstskipper, og under vanskeleg ver «kullsegla» han ved Gjeslingan. Han kom seg pa eit skjær, vart sittande der lenge før han vart redda. Men Iver forfrøs seg og dette var truleg årsaken til at han etter kvart fekk tuberkulose. Iver døde 31.05.1883. Da var Signe Tonette berre 10 år.
Signe Tonette fekk tidleg jobb som barnepike hos apoteker Høeg. Familien Høeg såg tidleg at Signe hadde gode evner, så da ho var 17 ar, søkte dei til lærer-seminar på Levanger. Signe Tonette bestod eksamen med glans og vart tilsett som småskolelærar i Skarpnes, Veie og Sæli. I 1896 var ho fast tilsett som småskolelærar i Skarpnes, og flytta inn i leiligheit der.
Leif Jorulf fortel:
Jeg fikk et nært forhold til farmor Signe da jeg bodde
i Henning mens jeg gikk på Realskolen og Gymnaset
på Steinkjer. Farmor var meget kunnskapsrik, og jeg
var innom henne nesten hver dag. Farmor var svært
musikalsk og en habil musiker, spelte fiolin, piano,
song og spillte gitar. Hun hadde og et spinett fra 1836
som hun spillte på. Hun lærte meg å spille fiolin, lese
og skrive noter. Farmor dikterte og jeg skrev for hand.
Farmor var farget av nasjonalromantikk, kultur, folkemusikk og teater.
Da Henninghuset ble bygd i 1898 var Signe med å
stifte spellaget Heidrun i 1898, og Bagabu Ungdomslag
1899. Signe var og med da det i 1898 vart dannet lokallag av «Landskvinnestemmerettsforening» (LKSF) i Sparbu men først I 1913 fekk kvinnene stemmerett.
Signe var en meget populær lærer, – til tross for kraftig motbør fra religiøse kretser på grunn av sitt kulturelle engasjement, -fordi hun brukte en time nå og da til musikk, sang, eventyr, sagn, og fortellinger fra Norges historie.
Sitat slutt.
Musikalsk samarbeid
Rundt århundre-skiftet starta eit musikalsk samarbeid mellom Signe og Ole R. Dei hadde dei same kulturelle interessane og spesielt innan musikken vart det utvikla eit samarbeid.
Signe hadde også evne til å komponera. Hennes musikalske evner var
med og inspirerte Ole R. til å komponere og det er som komponist Ole
R. har sitt storste ettermæle. Slåttane til Ole R. er typisk «Ole R. slåttar»,
rolege i rytmen og faste i forma, ofte med eit vemodig preg over seg. Hans komposisjonar har mye d-moll og f-dur.
Idrettsmannen Ole R.
Leif Jorulf fortel:
Signe fortalde at Ole var en dyktig skihopper, men I et hopprenn I 1904 hoppa han for langt, flat stygt og fekk seg en smell I ryggen. Det førte til at han ikke ble så mobil som før. Han ville ikke gi opp kontakten og samarbeidet med Signe på Skarpnes, men overnatte på skolen kunne han ikke – for begge fryktet at det ville føre til folkesnakk.
De ble enige om å gifte seg, for, som farmor sa til meg: “Jeg hadde lovet han ekteskap”.
Sitat slutt.
29.10.1905 gifta Signe Tonette og Ole R seg I Henning Kyrkje og busette seg på Skarpnes.